"The game of death"

Vi så en dokumentar som het ”The Game of Death”. Den handlet om Milgram-eksperimentet som var et psykologisk eksperiment utført på 60-tallet. Det gikk ut på at det var to personer. Den første skulle spørre den andre spørsmål, og for hvert feil svar skulle han gi støt, som ble sterkere jo flere spørsmål det ble stilt. Forsøket ble satt opp slik at han som fikk støt egentlig var en skuespiller som latet som, mens det var han som ga støt som egentlig ble testet. Alt dette ble observert av en forsker som satt i samme rom som han som ga støtene.

I dokumentaren vi så var det samme forsøk, gjort om igjen. Det var laget som et tv-show, hvor deltagerne skulle gi disse støtene, og de trodde det var et ekte tv-show. Istedenfor en forsker som satt i samme rom, var det en programleder som var kjendis. I tillegg var det publikum.

Forøkets formål er å se hvor langt deltagerne går før de nekter å gi flere støt. Når dette eksperimentet var utført i 1961, var det hele 62% som adlød hele veien. Det var veldig overaskende, siden de trodde tallet skulle være på rundt 1,5%. I tv-showet var det 81%. Dette er veldig sjokkerende resultater, og man kan tenke at menneskene er forferdelige som gjør slikt. Men de var helt vanlige mennesker som adlød det en autoritet sa til dem. Det viser hvor vanskelig det er å stå imot en autoritet, og gjøre som du egentlig mener. Det var mange som prøvde å stoppe, men de turte ikke å protestere mer.

Dette eksperimentet viser også hvordan et individ oppfører seg når de ikke er et medlem av et hierarki, men alene mot en autoritet. Det samme forsøket ble prøvd uten en ”programleder” senere, og da så man at 75% nektet å fortsette med forsøket. 

Bildet viser oppsettet over hvordan eksperimentet ble utført. V er forskeren/programlederen, L er han som gir støt, og S er skuespilleren som later som han får støt. 

Lykke

http://elevsiden.no/psykiskhelse/1098313624

Hva er lykke? I denne artikkelen er det snakk om hva lykke er, og hva som påvirker en persons lykke. I psykologien har det alltid vært fokus på hvorfor mennesker er ulykkelige, engstelige eller deprimerte. Men senere begynte man å studere lykke eller subjetiv velvære. 

Lykke har tre kjennetegn: Subjektiv opplevelse, som er hvordan man har det inni oss, uten å fokusere på ytre forhold. Det andre er lykke som et positivt mål, og det tredje er at vi må se alle sider av tilværelsen når vi vurderer hvordan vi har det. Lykke har også en kognitiv side. Vi har egne standarder for hvordan vi vil ha det, og vår tankeoppfatning tar hensyn til hva vi opplever og forventer. 

Noen mennesker er lykkeligere enn andre mennesker fordi man tolker ting annerledes. Lykkelige folk tenker tilbake på hendelser på en positiv måte, og finner det positive ved alt som skjer. De ulykkelige derimot, ser ofte på de negative tingene, og det gjør dem enda mindre lykkelig. 

Det er også snakk om lykke kan være arvelig, og det kan det. Forsøk som har blitt utført på eneggede og toeggede tvillinger som viser at det kan være arvelig, det vil si at lykken er i stor grad genetisk bestemt. 

Kan skolen bidra med til elevens lykke? Ja, det kan den. Skolen danner «vinnere» og «tapere», både faglig og sosialt. Derfor burde man ta ansvar for at elevene skal være lykkelige. Man burde ta imot eleven som den er, og ikke gjøre dem til slike «tapere».

Jakten på en kur

I dag så vi en film om psykiatriens historie. Først var det et intervju med en dame som hadde hatt schizofreni, ble frisk, og nå jobber som psykolog. Hun fortalte om hvordan det var å bli behandlet, og hvordan sykdommen var. Det var snakk om at psykiske lidelser er tabu, og man snakker ikke åpent om det hvis for eksempel noen i familien din har en psykisk lidelse. Samtidig snakket de om at psykiske lidelser er mulige å bli frisk fra.

Senere i filmen var det om psykiatriens historie. Det var vist hvor brutalt det var, og hvor forferdelige behandlingene tidligere i tiden var. På 1800-tallet startet man først med psykiatri, hvor man dannet asyler, hvor psykisk syke mennesker skulle være innlagt. Det var presentert flere «kurer», som ble prøvd. Mange var brutale og ikke humane, selv om det i utgangspunktet var snakk om at all behandling skulle være human men strengt. Den første kuren som ble prøvd ut var varme bad, hvor man la folk i et bad med temperaturen 36 grader. Der kunne de ligge i flere dager, og noen ble holdt der opp til noen uker, og til og med måneder. Senere var det prøvd sengeleie, malariakur, trekking av tenner, mandelfjerning, sterilisering, kastrering, narkotika-sovekur, sjokkterapi med insulinsjokk, krampeterapi, logotomi, elektrosjokk og piller. Nå bruker man piller, og som man ser var alle de metodene veldig groteske. Man lærte ikke av det man gjorde, og utsatte mange for forferdelige opplevelser, til og med død.

Jeg ble veldig provosert av hvor forferdelig metodene de brukte var, og jeg fikk frysninger av å tenke på det. Samtidig tenker jeg at i Norge, har psykiatrien gått mye lengre, så det er ikke slik i dag.