Jakten på en kur

I dag så vi en film om psykiatriens historie. Først var det et intervju med en dame som hadde hatt schizofreni, ble frisk, og nå jobber som psykolog. Hun fortalte om hvordan det var å bli behandlet, og hvordan sykdommen var. Det var snakk om at psykiske lidelser er tabu, og man snakker ikke åpent om det hvis for eksempel noen i familien din har en psykisk lidelse. Samtidig snakket de om at psykiske lidelser er mulige å bli frisk fra.

Senere i filmen var det om psykiatriens historie. Det var vist hvor brutalt det var, og hvor forferdelige behandlingene tidligere i tiden var. På 1800-tallet startet man først med psykiatri, hvor man dannet asyler, hvor psykisk syke mennesker skulle være innlagt. Det var presentert flere «kurer», som ble prøvd. Mange var brutale og ikke humane, selv om det i utgangspunktet var snakk om at all behandling skulle være human men strengt. Den første kuren som ble prøvd ut var varme bad, hvor man la folk i et bad med temperaturen 36 grader. Der kunne de ligge i flere dager, og noen ble holdt der opp til noen uker, og til og med måneder. Senere var det prøvd sengeleie, malariakur, trekking av tenner, mandelfjerning, sterilisering, kastrering, narkotika-sovekur, sjokkterapi med insulinsjokk, krampeterapi, logotomi, elektrosjokk og piller. Nå bruker man piller, og som man ser var alle de metodene veldig groteske. Man lærte ikke av det man gjorde, og utsatte mange for forferdelige opplevelser, til og med død.

Jeg ble veldig provosert av hvor forferdelig metodene de brukte var, og jeg fikk frysninger av å tenke på det. Samtidig tenker jeg at i Norge, har psykiatrien gått mye lengre, så det er ikke slik i dag.